Fagdag i norsk 4. mai

Vær hilset!

Jeg og Eivind har i dag startet på fagforedrag-oppgaven vår om Arne Garborg, som føyet seg i rekken av store norske forfattere på slutten av 1800-tallet. Leksikon er blitt tatt i bruk, og det samme er spesielt bind 3 i oppslagsverket for norsk litteraturhistorie. Vi har, etter anbefaling, valgt å fokusere spesielt på romanen Bondestudentar, et verk vi nå har lest om og fått en viss oppfatning om. Naturalisme er et stikkord når det gjelder denne romanens sjangertrekk da den skildrer ”hovedpersonens svik mot sine røtter og opprinnelige idealer”.

Vi skal også se på ett av hans dikt, men dette har vi drøyet til noe senere.

Henrik Ibsen

Følgende tre oppgaver skal besvares:

- Presenter Henrik Ibsen og plasser ham litteraturhistorisk.
- Gjør greie for ulike fasene i Henrik Ibsens forfatterskap.
- Hva innebærer ”den restrospektive metoden” som kjennetegner Henrik Ibsens dramaer? Bruke gjerne noen eksempler fra Rosmersholm til å vise hvordan metoden er tatt i bruk.

Henrik Johan Ibsen regnes som en av Norges største dramatikere gjennom tidene, mest sannsynlig også den aller største. Når det gjelder oppsettinger verden rundt, er det bare William Shakespear som slår ham, hvilket man må kunne regne som ikke så altfor verst. Ibsen ble født 20. mars 1828 i Skien, sønn av den velstående forretningsmannen Knud Ibsen. Knud Ibsen gikk imidlertid konkurs mens Henrik var ung, og han vokste derfor opp også under ganske fattige kår. Henrik Ibsen var ikke noe litterært geni i ung alder; han mislikte skolen, men satte tidlig pris på å skrive og dikte selv. Han var klar på at det var dikter han ønsket å bli, en idé hans far ikke priste altfor høyt. Han på sin side ønsket nemlig å få en apoteker til sønn. 

I 1850 flyttet Ibsen til Christiania for å studere mens han på si jobbet med skuespillene sine. Hans første, Catalina, kom samme år. Dette ble derimot ingen suksessdebut, da den ble aldri oppført. Det skulle ta enda lenger tid før gjennombruddet kom, hans første dramaer, som gjerne karakteriseres som nytenkende, var for enkelte av kontroversiell form. I 1964 hadde Ibsen fått nok av Norge, og han og familien (kona Suzannah og sønnen Sigurd (disse dro riktignok året før)) tok turen til det store utland. Ikke før i 1891 var han tilbake i sitt hjemland på permanent basis. Da hadde han skrevet flere av sine mesterstykker, blant dem Brand, Et dukkehjem og Peer Gynt, og blitt anerkjent som Skandinavias mest kjente forfatter. En rekke priser ventet ham i årene som kom fram til hans død 23. mai 1906.

Henrik Ibsens forfatterskap begynte omtrent i det nasjonalromantikkens siste versj startet. Noe av den første litteraturen han skrev var også preget av denne epoken, men det er uten tvil først og fremst som realist man kjenner Ibsen. Ibsen startet altså med verker i nasjonalromantisk stil, blant dem Hærmændene på Helgeland (1858), og det var under denne epoken han gjorde seg opp et navn i litteraturen. Mange av disse nasjonalromantiske tankene ble imidlertid fralagt og avvist av Ibsen et tiår senere. Spesielt etter Peer Gynt (1867), som det strengt tatt er mulig å lese med nasjonalromantiske briller, regner vi Henrik Ibsen som en realist, en som prøvde å skildre virkeligheten så realistisk som mulig. Som typisk for denne perioden, rettet Ibsen kritiske øyne mot deler av samfunnet og skrev om forhold i tiden som burde endres.

Vi deler Ibsens realistiske periode opp i to deler, den første hvor fokuset ligger på frigjøring og samfunnsproblemer, den andre mer om mennesket og dets indre. Nora Helmer i Et dukkehjem er et eksempel på den første perioden. Hun lever et kvinneundertrykkende samfunn uten rettigheter vi i dag tar for gitt. Nettopp dette, kvinnenes rettigheter,var en av Ibsens hjertesaker. I den andre perioden var det ikke lenger samfunnet som lupen først og fremst var rettet mot, men mennesket og det mystiske indre, sjelelivet og de gleder og sorger som hindrer et menneske i å utfolde seg og realisere sine drømmer.

Ibsens forfaterskap deler vi gjerne i tre faser. Den første fasen domineres av av historiske dramaer, idedramaer og dikt, den andre av borgerlige samtidsdramaer og realistiske dramaer, mens den tredje av psykologiske dramaer. For å kategorisere noen store verk, er det vanlig å plassere Brand og Peer Gynt i den første kategorien, Et dukkehjem, Gengangere og En folkefiende i den andre, og Vildanden  og Fruen fra havet i den siste fasen. Vi ser at dette er både tidsmessige og formmessige faser, det er ikke slik at et typisk fase-tre-verk ble skrevet før noen av verkene i fase en eller to, som reflekterer at Ibsen var en mann som fulgte tiden og dens tanker.

Den retrospektive metoden er et virkemiddel Ibsen var blant de aller første til å bruke. Dette går ut på at skuespillet ikke er 100% kronologisk oppbygd, man hopper tilbake i tid for å få et tilbakeblikk på en tidligere hendelse som viser seg å ha en forklarende effekt på det som skjer i stykkets nu. Dette er en effektiv metode for at tilskuerne skal forstå bakgrunnen for hva som skjer og et dypere innblikk i situasjonen samtidig som spenningen holdes oppe ved at de ikke vet mer enn skuespillerne selv. Gjerne skjer dette gjennom kun dialog. I Rosmersholm blir denne metoden brukt flittig, faktisk helt i fra starten. Det er nemlig ingen innledning, vi blir kjent med personene gjennom deres handlinger og gjennom den nevnte dialogen. 

Det moderne prosjektet

Det moderne prosjektet, best gjenkjent gjennom opplysningstiden, definerer vi som når menneskene tror på fremskrittet, opplysningen, fornuften og det frie mennesket. Mange av datidens store profiler ytret sin mening om det moderne prosjektet, noen av dem kjent gjennom litteratur og annet, andre kjent nettopp for deres rolle i denne epoken.
Videre følger noen store navn og en forklaring på deres rolle i nettopp det moderne prosjektet.

John Locke: Døde på starten av 1700-tallet. Locke mente at mennesket blir formet gjennom erfaring og miljø - at folk kan opplyses og utdannes. Hans tanker var til inspirasjon for andre store filosofer på denne tiden, blant dem Rousseau og Voltaire som blir beskrevet senere, og han regnes som en av de mest innflytelsesrike opplysningstenkere. John Locke mente at staten bare er lovlig hvis den godtar folkets samtykke til å bli styrt, og hvis den verner om liv, frihet og eiendom. Demokrati og folkesuverenitet er passende stikkord her.

Jean-Jacques Rousseau: Den viktigste 1700-tallstenkeren når det gjaldt folkestyre og -suverenitet. I hans tankegang var det naturstridig at noen skulle underkaste seg andre mot deres vilje. Han mente at all elendighet, ulikhet og ufrihet er skapt i samfunnet.

Francois Voltaire: Den mest markante opplysningsfilosofen når det kom til skeptisisme overfor tradisjon og gamle ideer.Voltaire skrev artikler for Encyclopedia, det første leksikonet, som blant annet kalte nattverden kannibalistisk. Generelt var han svært religionskritisk, blant annet på grunn av alle selvmotsigelsene som finnes i Bibelen og forsvaret av grusomhetene som er gjort i Guds navn man finner i samme bok. Han fremmet ideen om en religion med en gud uten innblanding i verden, kjent som deisme. Av kirken og staten ble han forhatt og bannlyst, og Encyclopedia ble raskt gjort ulovlig. Dette var et bevis på at det Voltaire først og fremst kjempet for, nemlig ytringsfriheten, ennå var et stykke unna. Et svært kjent sitat fra Voltaire er "Jeg er helt uenig med deg, men vil kjempe inntil døden for din rett til å si det du sier".

Denis Diderot: Hovedansvarlig, sammen med Jean d'Alembert, for opplysningstidens viktigste symbol, Encyclopedia. Diderot var, slik som Voltaire, en religionskritiker og mente at kampen mot religion var det første skrittet mot en bedre verden. Selv om Encyclopedien møtte motgang hos de overordnede og d'Alembert trakk seg, fortsatte Diderot med kjempeprosjektet som han anså som sitt livsverk.

Ludvig Holberg: En av Nordens absolutt største forfattere på 1700-tallet. Holberg skrev komedier og dikt, men det er først og fremst hans satirer som er aktuelle til det moderne prosjektet. Holberg kritiserte samfunnet, blant annet gjennom reiseromanen Niels Klim, hvor hovedpersonen møter ulike samfunn som gjennom Holbergs beskrivelser kunne minne mye om forholdene i hans egen samtid. Ikke så ulikt Gullivers Reiser skrevet femten år tidligere. Men også flere av Holbergs komedier inneholdt samfunnskritiske elementer, gjerne ved hjelp av det etter hvert så populære virkemiddelet ironi.

Henrik Wergeland: Regnes som en av Norges største lyrikere gjennom tidene. Også han en personlighet i det moderne prosjektet (ellers ville han vel ikke stått på lista her). Wergeland brukte diktingen til å arbeide for at en større del av befolkningen skulle få ta del i demokratiet, han drev folkeopplysning og kjempet for ytringsfrihet, og han talte varmt for å oppheve jødeparagrafen i grunnloven. Altså: en forkjemper for mange av opplysningstidens ideer og verdier.

Charles Darwin: Mest kjent for å ha lansert evolusjonsteorien gjennom boka Artenes opprinnelse. Her viser han at mennesker og dyr har utviklet seg i millioner av år hvor det er én ting som gjelder: survival of the fittest. Darwin trodde ikke på at Gud stod bak alt i naturen, om noe, og viser det i dette mesterlige verket som i dag er grunnlaget for all biologiforskning.




Bildene er hentet fra msnbc og jesusinstituteforum

Ballstemning

Novellen Ballstemning er skrevet av Alexander Kielland. Den handler om en ung dame som lever i Frankrike like etter revolusjonen. Hun var opprinnelig født til svært fattige kår og levde sine første liv i denne klassen, men ble plukket opp av en greve og inkludert i det rike liv. Hun giftet seg også med denne greven, og fikk et liv langt bedre enn det hun tidligere hadde hatt. Fortiden hennes hadde hun låst ned, den var ikke lenger en del av hennes identitet, trodde hun. Men på veien til ballet hun skal på, får hun øye folkemassen utenfor som er av den fattige rangen. Og med ett åpnes skuffen for henne igjen og alle minner hun trodde ikke lenger betød noe for henne fikk henne nå til å skammes over seg selv. Hun følte seg kanskje ikke verdig livet hun nå hadde blitt gitt, men innså at hun egentlig tilhørte en av dem, en av de der ute som tilhørte den misfornøyde og undertrykte folkemassen som på hvilket som helst tidspunkt kunne velte hele systemet. Hun sammenlignet det med oldtidens Egypt, med slaver underlagt en farao.
Når så greven ønsker henne velkommen, er hun ikke i humør. På balkongen ytrer hun sin oppriktige mening til greven. Det gjør inntrykk på ham, han forstår hennes karakteristikk av folkemassen der nede, men ikke mer enn at han er tilbake til sin sedvanlige sinnsstemning etter en dans, altså ingen lang tid. Han tilhører selv overklassen, og er tilfreds med tingenes tilstand selv om den for andre er ganske så forferdelig.

Alexander Kielland

Alexander Kielland regnes sammen med Jonas Lie, Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik Ibsen som en av de fire store. Han produserte verker først og fremst på 1880- og 1890-tallet. Blant hans mest kjente er Garmann & Worse og Gift, hvor sistnevnte er et oppgjør mot skolesystemet som han personlig hatet da han var ung. Gift ble også oppfulgt av romanen Fortuna.
Alexander Kielland ble ansett som svært radikal og ble til og med sett på som en fare for samfunnet av noen. Han var sterkt aktiv i partiet Venstre, som på denne tiden var langt mer sosialistisk enn det Venstre er i dag. Han debatterte også for kvinnenes rettigheter da han hadde stor tro på deres styrke. Han var også kraftig provosert av klasseskiller og sosial unød, slik venstrevridde gjerne er. Verkene hans var ikke vinklet noe annerledes, han skildret i tillegg til det dårlige skolesystemet den hykleriske småbygden og hvordan arbeiderklassen ble utnyttet av borgerskapet, blant annet.

Alexander Kielland døde i 1906.


Bildet et hentet fra Dagsavisens sider.

Faderen

Faderen, skrevet av Bjørnstjerne Bjørnson, er en novelle som tar for seg et bondesamfunn med fokus på Trond Øverås, den mektigste i sitt prestegjeld. Han oppsøker presten i bygda tre ganger, samtlige ganger er sønnen hans temaet. Først angående dåp, så konfirmasjon og til slutt bryllup. Alle gangene betaler Tord ekstra til presten for at sønnen skal få de beste forholdene. Han lever i troen om at så lenge han og hans sønn har nok penger og dermed viser høy status, har verken han eller hans sønn noen sorger.
Sønnen hans omkommer imidlertid dagen før bryllupet, og Tord vet ikke sin arme råd.

En tid etter kommer Tord til presten for fjerde gang. Denne gangen ønsker han å opprette et fond til de fattige, laget i sønnens navn. Han har solgt gården og ønsker å donere bort halvparten av denne summen. Første gangen Tord kom til presten, sa presten at "Give Gud, at barnet må bli deg til velsignelse!". Nå, 25/26 år etter, uttaler presten at "Nu tenker jeg, at sønnen din endelig er blitt deg til velsignelse".
Sønnens død har for Tord sørget for å åpne øynene hans mot livets skikkelige verdier, og fått ham til å forstå at penger og makt ikke er alt. På denne måten har sønnen blitt Tord Øverås til velsignelse.

Bjørnstjerne Bjørnson

Bjørnstjerne Bjørnson er en av Norges absolutt største diktere gjennom tidene. Som ung så det derimot kanskje ikke slik ut - han slet på skolen og fikk såvidt karret seg gjennom eksamen. Han var imidlertid aldri i tvil om hva han ville bli, nemlig dikter.
Da Bjørnson begynte å skrive, var realismen på vei til å ta over for nasjonalromantikken som de siste tiår hadde preget norsk bilde- og skrivekunst. Derfor falt det Bjørnson naturlig å fortsette med fokuset på det norske, nemlig den norske bonden, men denne med en annen vinkling enn tidligere. Han debuterte med Synnøve Solbakken og har senere skrevet en rekke kjente bondefortellinger, deriblant En glad gutt og den ekstremt korte novellen Faderen.

I over femti år tok Bjørnson stilling til alle viktige samfunnsspørsmål gjennom sine tekster av forskjellige former, og det var derfor naturlig at han i 1903 mottok Nobels litteraturpris. Bjørnson regnes som en av de fire store, en kvartett som fullføres av Lie, Ibsen og Kielland.
Han døde i 1910.


Bildet er hentet fra NRKs sider.

Det moderne gjennombruddet

I Norge kom det moderne gjennombrudd rundt 1850. Det var tre personer spesielt som inspirerte og provoserte fram dette gjennombruddet, nemlig Karl Marx med sitt kommunistiske ideologiske standpunkt, Charles Darwin, mannen bak evolusjonsteorien og dermed en av forkjemperne for troen på fremskrittet og det frie mennesket, og John Stuart Mill.
Denne perioden førte med seg mye, på godt og vondt. Samtidig som produksjonseffektiviseringen økte enormt gjennom den industrielle revolusjon og befolkningen vokste stort, var også tiden preget av maktmisbruk og fattigdom som følge av klasseskillet som hadde vokst frem.
Realismen og naturalismen gjorde sitt inntog i Norge. Til felles hadde de at de var opptatt av virkeligheten, men naturalismen var gikk gjerne forbi det igjen og fokuserte på det dystre og pessimistiske.
Kjente realistiske forfattere: Collett, Ibsen, Bjørnson og Kielland.
Naturalistiske: Lie, Garborg og Skram.


Bildet er hentet fra følgende side, laget for elever på VKII.

Rundebordskonferansen

Den beste løsningen er utvilsomt å gradvis fornorske dansken, slik som herr Knudsen står for. Et helt nytt riksmål som ikke riktig bygger på noen spesifikk dialekt eller talemåte er urimelig! Å forvente at den norske befolkningen skal gjøre en så drastisk endring over så kort tid vil ikke medføre annet enn kaos. Vi må, som Knudsen så fint beskriver det, gå gradvishetens vej framfor bråhastens vej! Den beste løsningen er å gradvis bygge på den eksisterende dansken og la det språket sakte men sikkert gli over i et skriftspråk nordmenn kjenner seg hjemme i.

Jeg mener vi må se fremover. Vi er et land med ambisjoner, og kan ikke la oss bli holdt tilbake av et språk som ikke er vårt. For en dramatiker som jeg, er språket alt. Det må fange leserne, noe som vanskelig lar seg gjøre med et språk ingen kjenner seg hjemme i.

Motargumenter: Norge trenger et eget språk for å vise at vi er selvstendige. Storebror Danmark burde ikke ha slik innflytelse på oss lenger, vi fortjener et eget språk basert på det norske folks talemål.

Jeg vil angripe innlegg som baserer seg på at et språk med røtter i norrønt er den beste løsningen, da dette vil være et steg i feil retning for Norge.

Særemnet - så langt

Det er siste året på videregående og tid for det beryktede særemnet. Som de fleste andre har heller ikke jeg noen konkret plan om hva det skal omhandle, men jeg håper bestemmelsen jeg gjør kommer av at jeg tror nettopp det emnet kan være interessant framfor at det er det minst ille. Det finnes ikke mye som er så lite givende som å skrive kun for å oppfylle kravet om antall sider.
Kanskje vil jeg skrive om en bok og dens filmatisering, kanskje en litterær epoke eller kanskje en sjanger, jeg har sant å si ikke gjort meg opp noen spesielle tanker ennå.