Henrik Ibsen

Følgende tre oppgaver skal besvares:

- Presenter Henrik Ibsen og plasser ham litteraturhistorisk.
- Gjør greie for ulike fasene i Henrik Ibsens forfatterskap.
- Hva innebærer ”den restrospektive metoden” som kjennetegner Henrik Ibsens dramaer? Bruke gjerne noen eksempler fra Rosmersholm til å vise hvordan metoden er tatt i bruk.

Henrik Johan Ibsen regnes som en av Norges største dramatikere gjennom tidene, mest sannsynlig også den aller største. Når det gjelder oppsettinger verden rundt, er det bare William Shakespear som slår ham, hvilket man må kunne regne som ikke så altfor verst. Ibsen ble født 20. mars 1828 i Skien, sønn av den velstående forretningsmannen Knud Ibsen. Knud Ibsen gikk imidlertid konkurs mens Henrik var ung, og han vokste derfor opp også under ganske fattige kår. Henrik Ibsen var ikke noe litterært geni i ung alder; han mislikte skolen, men satte tidlig pris på å skrive og dikte selv. Han var klar på at det var dikter han ønsket å bli, en idé hans far ikke priste altfor høyt. Han på sin side ønsket nemlig å få en apoteker til sønn. 

I 1850 flyttet Ibsen til Christiania for å studere mens han på si jobbet med skuespillene sine. Hans første, Catalina, kom samme år. Dette ble derimot ingen suksessdebut, da den ble aldri oppført. Det skulle ta enda lenger tid før gjennombruddet kom, hans første dramaer, som gjerne karakteriseres som nytenkende, var for enkelte av kontroversiell form. I 1964 hadde Ibsen fått nok av Norge, og han og familien (kona Suzannah og sønnen Sigurd (disse dro riktignok året før)) tok turen til det store utland. Ikke før i 1891 var han tilbake i sitt hjemland på permanent basis. Da hadde han skrevet flere av sine mesterstykker, blant dem Brand, Et dukkehjem og Peer Gynt, og blitt anerkjent som Skandinavias mest kjente forfatter. En rekke priser ventet ham i årene som kom fram til hans død 23. mai 1906.

Henrik Ibsens forfatterskap begynte omtrent i det nasjonalromantikkens siste versj startet. Noe av den første litteraturen han skrev var også preget av denne epoken, men det er uten tvil først og fremst som realist man kjenner Ibsen. Ibsen startet altså med verker i nasjonalromantisk stil, blant dem Hærmændene på Helgeland (1858), og det var under denne epoken han gjorde seg opp et navn i litteraturen. Mange av disse nasjonalromantiske tankene ble imidlertid fralagt og avvist av Ibsen et tiår senere. Spesielt etter Peer Gynt (1867), som det strengt tatt er mulig å lese med nasjonalromantiske briller, regner vi Henrik Ibsen som en realist, en som prøvde å skildre virkeligheten så realistisk som mulig. Som typisk for denne perioden, rettet Ibsen kritiske øyne mot deler av samfunnet og skrev om forhold i tiden som burde endres.

Vi deler Ibsens realistiske periode opp i to deler, den første hvor fokuset ligger på frigjøring og samfunnsproblemer, den andre mer om mennesket og dets indre. Nora Helmer i Et dukkehjem er et eksempel på den første perioden. Hun lever et kvinneundertrykkende samfunn uten rettigheter vi i dag tar for gitt. Nettopp dette, kvinnenes rettigheter,var en av Ibsens hjertesaker. I den andre perioden var det ikke lenger samfunnet som lupen først og fremst var rettet mot, men mennesket og det mystiske indre, sjelelivet og de gleder og sorger som hindrer et menneske i å utfolde seg og realisere sine drømmer.

Ibsens forfaterskap deler vi gjerne i tre faser. Den første fasen domineres av av historiske dramaer, idedramaer og dikt, den andre av borgerlige samtidsdramaer og realistiske dramaer, mens den tredje av psykologiske dramaer. For å kategorisere noen store verk, er det vanlig å plassere Brand og Peer Gynt i den første kategorien, Et dukkehjem, Gengangere og En folkefiende i den andre, og Vildanden  og Fruen fra havet i den siste fasen. Vi ser at dette er både tidsmessige og formmessige faser, det er ikke slik at et typisk fase-tre-verk ble skrevet før noen av verkene i fase en eller to, som reflekterer at Ibsen var en mann som fulgte tiden og dens tanker.

Den retrospektive metoden er et virkemiddel Ibsen var blant de aller første til å bruke. Dette går ut på at skuespillet ikke er 100% kronologisk oppbygd, man hopper tilbake i tid for å få et tilbakeblikk på en tidligere hendelse som viser seg å ha en forklarende effekt på det som skjer i stykkets nu. Dette er en effektiv metode for at tilskuerne skal forstå bakgrunnen for hva som skjer og et dypere innblikk i situasjonen samtidig som spenningen holdes oppe ved at de ikke vet mer enn skuespillerne selv. Gjerne skjer dette gjennom kun dialog. I Rosmersholm blir denne metoden brukt flittig, faktisk helt i fra starten. Det er nemlig ingen innledning, vi blir kjent med personene gjennom deres handlinger og gjennom den nevnte dialogen.